Erik Eikebrokk Opplysningsjournalist og gatefilosof

www.iltempo.no www.par4.no www.ee33.no


IDRETT » Skrevet av Erik Eikebrokk // erik@ee33.no Publisert i Nettavisen: April 2016
Kan John Arne Riise bli «en god nummer 10»?

Typiske tiere er mangelvare i norsk fotballhistorie. Nå skal en tidligere venstreback gi det et forsøk.

(TRONDHEIM): I England kalles han playmaker. I Argentina enganche. I Italia trequartista. I Tyskland er han spielführer. Spania anerkjenner knapt rollen.

I Norge er den nærmest ukjent.

Da John Arne Riise (35) hjemmedebuterte for Aalesund, gjorde han det i en offensiv midtbaneposisjon, uten å briljere slik en tier, historisk sett, skal. I sin første Aalesund-kamp fra start, borte mot Rosenborg, var det i defensivt tospann med lillebror Bjørn Helge Riise (32) på sentral midtbane.

- Hva rollen min blir fremover vet jeg ikke, sa Riise til Nettavisen etter kampen.

FRA VENSTREBACK TIL PLAYMAKER
Riise slo 32 målgivende pasninger (fire flere enn Stig Inge Bjørnebye) på 234 Premier League-kamper for Liverpool. Kun sju spillere har flere.

Kan en venstreback med 110 landskamper, Premier League-bakgrunn og Champions League-medalje, i en alder av 35, omskoleres til å bli en effektiv spiller i fotballens fornemste posisjon?

Kan John Arne Riise bli en god nummer 10? Ekspertene er delte.


  FRA 6 TIL 10: Har Riise ferdighetene som skal til?

- Det vil tiden vise. Han har jo noen spennende egenskaper og er en god avslutter, blant annet. Det blir spennende å se, sier U21-landslagssjef Leif Gunnar Smerud.

- Når vi får han i godt nok slag, så han virkelig kan heve laget og være en profil i Tippeligaen, så kan det fort være som sentral midtbanespiller at han konkurrerer om en plass på laget, sier AaFK-trener Trond Fredriksen.

Fotballekspert Ivar Hoff er ikke like optimistisk.

- Ikke på tippeliganivå, da må han ned 2-3 divisjoner. Han har jo aldri spilt i den rollen, så det er litt sent å begynne med det når han snart er 40.

UNORSK ROLLE
Skulle Aalesund lykkes i å forløse rødluggen i playmaker-rollen, gjør de noe som etter norske forhold er mer unntak enn regel.

For historiebøkene viser at tierrollen, playmakeren som beveger seg på instinkt og slår delikate pasninger på impuls, ikke har noen naturlig tilhørighet i norsk fotball.

I Trond Fredriksen har Riise en trener med spesiell interesse for rollen. I 2012 skrev Fredriksen en oppgave hvor han «undret seg over hvorfor norsk fotball i moderne tid aldri har hatt plass til en typisk playmaker, en nummer 10-spiller».

- John Arne er ingen typisk nummer 10, men er målfarlig, og det er viktig i den rollen, sier Fredriksen til Nettavisen.

AaFK-treneren mener mangelen på flere norske tiere kan forklares i kultur og tradisjoner, blant annet.

- I Norge er vi veldig opptatt av at individualister skal bli lagspillere. Og det er litt sånn at man helst ikke skal stikke seg frem i barnefotballen, med mye driblinger og show på egen hånd før man får beskjed om at nå må du sentre. Det ligger noe der, uten tvil, sier Fredriksen.

TALLET 10 FORPLIKTER
- Det har jo etter hvert blitt slik at de største stjernene - eller playmakeren - bruker nummer 10. Det har aldri vært et tall for forsvarsspillere eller midtstoppere, forteller Ivar Hoff.


  BRASILIANSK TIER: Ronaldinho fulgte i fotsporene til bl.a. Pelé og Zico.

Fotballnostalgikerens første tierminne er fra verdensmesterskapet i fotball, da en ikke helt ukjent 17-åring slo gjennom.

- Den første jeg tenker på er Pelé . Det var i 1958 at han fikk tieren, da som den yngste. Men det kom ikke av at det var noen playmakerrolle i utgangspunktet.

Det er ikke lenger automatikk i at rollen fylles av spilleren med nummer 10 på ryggen. Francescoli spilte med nummer 9, Özil bruker nummer 11, Riquelme var en 8’er, Fabregas slo gjennom med nummer 4.

Uansett draktnummer, er felles for dem alle evnen til å sjekke inn i fotballens farligste rom - med ferdighetene til å levere øyeblikk av avgjørende genialitet.

- Fotballforståelse, overblikk og teknikk var typisk for en slik spiller. Også var det jo også slik at de gjerne var litt late, legger Hoff til.

- En tier for meg er en effektiv spiller, en som bidrar med scoringer eller er en assistkonge. Han må være, som de sier i Sverige, en «poengkung». Han må ha et godt blikk for spillet, han må ha gode ekstremferdigheter, og et eller annet som gjør ham annerledes enn andre, sier Fredriksen.

EN ROLLE MER ENN EN POSISJON
Historisk sett var tieren ofte en kreativ tilrettelegger som plasserte seg bak spydspissen. I dagens fotball er det mer hensiktsmessig å snakke om en tierrolle og playmaker, enn spilleren med drakt nummer 10 på ryggen.

Det italienske trequartista betyr at spilleren jobber tre fjerdedeler oppe i banen.

- Posisjonen har flyttet seg. Hvor er det nummer 10 har lyst til å spille? Fordi i utgangspunktet får han lov til å spille hvor han vil, sier Hoff.

Dette er spilleren som bedre enn noen annen utnytter rommet mellom egne spisser, vinger og midtbane. Han er angrepsspillets knutepunkt og nav, og har øyne i nakken. En som heller speider etter medspillere enn målet, og kan godt ha flere målgivende pasninger enn scoringer - dessuten en mann for store anledninger. Hode og blikk er nyttigere verktøy enn fysikk og muskler. En rakrygget elegant, som hylles for sin genialitet i medgang like mye som han klandres for sine mangler i motgang; som lav arbeidskapasitet, manglende fart, provoserende kroppsspråk eller dårlig form.


  FRANSK ELEGANSE: For mange var Zinedine Zidane den største av alle.

- Avgjørende for en tier er de klassiske egenskapene; kreativitet og sette opp de som skal lage mål, sier Leif Gunnar Smerud.

Norges U21-landslagstrener mener én ting er helt avgjørende for at en tier skal være effektiv.

- Han må være på ball! De fleste tiere er bedre med ball enn uten, det er jo litt av definisjonen. Men om det er mellomrommet sentralt som er å foretrekke, er vanskelig å si; motstanderen kan jo markere veldig tett her, så det er forskjellige måter å løse det, og finne rom andre steder, på.

Fra å være en spiller som ofte jobbet i området rett utenfor 16-meteren, bak en målkåt spydspiss, har arbeidsområdet for playmakeren utvidet seg, ifølge Smerud.

- Playmakeren, som vi tidligere har kalt nummer 10, har flyttet seg de siste årene for å finne nye rom for å komme på ball. Det er noen som har plassert seg på kant, og da har vi fått den typiske innoverkanten, og så er det en del playmakere som trekker enda lavere i banen; spillere som Pirlo og Kroos.

NORSKE TIERE
Norsk fotball har hatt mange spillere med draktnummer 10 på ryggen, men har produsert få tiere med internasjonalt snitt.

- I Norge er det ingen tvil om hvem som er den største tieren: Tom Lund! Han tok Lillestrøm fra å være et middels dårlig lag på nivå 3 til å bli et double-vinnende lag som konkurrerte i Europa mot Ajax og andre storheter. Når man ser hva han har gjort med den klubben så er han alene i den diskusjonen, det er det ingen tvil om, sier Ivar Hoff, før han hekter på Harald Berg (Bodø/Glimt), Olav Nilsen (Viking) og Steinar Pettersen (Strømsgodset) som andre eksempler.

Overlegne touch med yttersida, en helt unødvendig flikk med hæla. Langskudd i vinkelen, slentrende jålejogg og hovmesterblikk, alltid med tid til overs. En som rusler like mye som han spurter: En som foretrekker små øyeblikk av genialitet fremfor nitti minutter for full maskin.

- Dette har egentlig aldri vært en typisk norsk rolle. Det har vært litt tilfeldig at noen lag har hatt en sjeldent god fotballspiller, som har vært hjernen i laget. Sverre Brandhaug (RBK), Jan Fuglset (Molde) og Tommy Svindal Larsen (Start, Stabæk, Odd) er jo prototyper på en nummer 10, forklarer Hoff.


  TIDENES NORSKE TIER? Tom Lund tok Lillestrøm fra 3. divisjon til "the Double".

Trenerduoen Smerud og Fredriksen mener de har for dårlige forutsetninger til å diskutere gamle dagers helter med Hoff, men trenerduoen mener Norge er på god vei når det kommer til å utvikle norske tiere.

- Det er ingen grunn til at vi ikke skal få frem flere slike spillere. Kanskje bør vi være litt rundere i kantene i forhold til dem som dribler litt for mye i barnefotballen, sier Fredriksen, og nevner Martin Ødegaard og Vålerengas Ghayas Zahid som de største tier-aspirantene.

Smerud mener TV og YouTube har gjort det enklere for unge spillere å følge og imitere sine forbilder.

- Det jo slik at ungdommene påvirkes av det de ser. De blir inspirert av heltene sine og forsøker å kopiere dem. Da er det naturlig at det blir en økt fremvekst av tiere også i Norge.

Smerud forteller om et U21-landslag som har gjort plass til flere tiere i laget for å kunne ha de beste og mest kreative spillerne på banen samtidig.

- Vi har flere i vårt system som kan bekle en slik rolle. I tillegg til Zahid og Ødegaard har vi også Martin Samuelsen (West Ham), Mats Møller Dæhli (Freiburg) og Mohamed Elyounoussi (Molde). Jeg syns vi har ganske mange i den type posisjon å velge mellom. Det er ikke til den plassen jeg har problemer med å finne gode spillere.

DE STØRSTE
Søtladne, delikate touch. Med en forsinkelse og treghet i spillet som gir medspillerne ekstra tid til å komme i posisjon. En som evner å gjøre det uopplagte når det opplagte virker som den eneste fornuftige løsningen. En som tenker mer enn han løper.


  ENGANCHE: Lionel Messi og Diego Maradona var begge fra Argentina, begge spilte med nummer 10 - og er to av de største av sitt slag.

Zico fra Brasil. Laudrup fra Danmark. Riquelme fra Argentina. Platini fra Frankrike. Totti fra Italia. Bergkamp fra Nederland. Francescoli fra Uruguay. Özil fra Tyskland. Hoddle fra England. Hagi fra Romania. Puskas fra Ungarn.

Og John Arne Riise fra Norge.

--- --- ---

Artikkelen ble publisert i Nettavisen 17/04/16.

•• Kilder: John Arne Riise, Trond Fredriksen, Ivar Hoff, Liverpool FC, Nettavisen.

 


Copyright Kontakt Erik Eikebrokk 33