Erik Eikebrokk Opplysningsjournalist og gatefilosof

www.iltempo.no www.par4.no www.ee33.no


IDRETT » Skrevet av Erik Eikebrokk // erik@ee33.no Publisert i Choice Hotel Bakeriets husmagasin: Februar 2012
Rosenborg Ishockeyklubb:
Idrettens siste gladiatorer

- Some are good for fighting, others for dying. You need both, I think.

(LEANGEN, TRONDHEIM): Det var en tid da juks, fanteri og unfair play ikke hadde noen plass, på noen idrettsarena. I takt med stadig større kommersiell påvirkningskraft, raske biler og glamour, later det til at flere og flere utøvere i flere og flere idretter er villig til å gå over lik og brennende bruer for å vinne. Empati, verdighet og respekt for motstander og regelverk viker for personlig merkevarebygging - og den glemte utopien om å vinne med stil er byttet ut med dystopien om «seier for enhver pris».

Jakten på en idrett med utøvere som fortsatt holder verdighetens flagg høyt hevet har tatt meg til Leangen ishall.

RETORIKKEN
Gladiatoren hadde sin storhetstid i Roma i 500 års-perioden rundt Kristi fødsel. Deltagerne, som kjempet en kamp på liv og død, bestod som oftest av slaver eller krigsfanger. Det var både penger og berømmelse å hente for en god gladiator. Dette medførte at menn frivillig ga avkall på friheten; deklarerte sin lojalitet til sverdet og et liv i fangenskap. Paralelt med kampen for overlevelse på arenaen, kjempet mange en tilsvarende kamp utenfor. Mennene så ingen annen utvei enn å sette liv og lemmer på for å brødfø familien. Det var også glamourjegere som ofret livet for noen sekunder i rampelyset, for å høste kortvarig ære, berømmelse og begjær fra syndefulle byborgere - enten det var kvinner eller menn man blottet sin dyd for.

- Alea jacta est, messer Bucsis poetisk foran elitelaget til Rosenborg Ishockey, og understreker viktigheten av det han formidletr. Voldsomme armbevegelser og teatralske ansiktsuttrykk underbygger alvoret i dagens kamp. Han taler til sine soldater som om de skulle ut i den siste, avgjørende strid. Som ikke bare liv stod på spill, men som om hele verdenseksistensen hvilte på disse heroiske iskrigernes innsats.

Det var kanskje ikke akkurat slik Wayde Bucsis talte til spillerne før kampen, men det var slik jeg følte det - der jeg satt i garderoben før kampen, mot Stjernen dårlig kamuflert bak ei tønne med XL1 sportsdrikk. Spillerne ville forhåpentligvis ikke te seg annerledes selv om en utsendt husjournalist hadde infiltrert dem.

Foran meg så jeg ikke en kanadier i treningsdress med kritt i hånden. Jeg så en slu og værbitt hærfører i stridsrustning, med sverdet løftet til hogg. En som hadde kartlagt samtlige av motstanderens taktiske disposisjoner og nå forsøkte å overlevere kunnskapen til sine naive læregutter. En som hadde vært ute i ikke bare én vinterdag før, men en som hadde gjennomgått og overlevd dommedager, fimbulvintre og strabasiøse marsjer fra den ene enden av verden til den andre - uten å ha tatt pause på veien.

Og selv om alt var sludder og vås fra ende til annen, et sammensurium av pompøs kampretorikk kjent fra TV, fremstod det ikke som gresk for spillerne. De trodde på det han sa. Inge Stokvik trodde, Villiam Strøm trodde, Craig Gaudet trodde og Vegard Spets hadde garantert trodd han òg, om han ikke hadde vært opptatt med alt mulig annet. De trodde på Bucsis’ fabelske beretninger - på grunn av måten og troverdigheten han sa det på. De kikket opp fra plassene sine i garderoben og så denne hærføreren foran seg. General Bucsis løfter sverdet mot taket - og roper til dem: "Per aspera ad astra!» Først litt lavt, så høyere, «PER ASPERA AD ASTRA!" Høyere, helt til alle roper med i plenum.

«Gjennom kamp til seier!»

Bucsis vender spillerne ryggen og marsjerer majestetisk ut av garderoben, nærmest som for å stikke ifra det mantra han akkurat har forsøkt å overføre til spillergruppa. Slik at det skal bli hengende igjen oppunder taket, som en rus av kampvilje og vinnerglød, for å i enda større grad vekke passion og attitude til live i spillerne.

MOTSTANDEREN
Det er grytidlig tirsdag morgen. tre kopper kaffe on the go har såvidt gjort meg stridsdyktig og åpen for inntrykk og observasjoner fra Trondheims hockeykatedral, Leangen Ishall. Det skal vise seg at jeg er førstemann inne. Enten har hele hockeykollektivet sovnet av, eller så har treningen blitt flyttet tilbake en time. Det skal vise seg at det er det siste som gjelder.

Nede i garderoben briefer de med arrene sine foran meg. Nesten som for å vise hvem som er gladiator-tittelen mest verdig. Som om de sår og merker spillerne bærer med seg fra x antall kamper på isen bærer vitnesbyrd om hvor mye mann, hvor mye gladiator de er.



Wayde Bucsis' iskrigere har slått nedenfra og opp. «Spartacus» selv pisker spillerne opp og ned isen i kamp etter kamp, og vet at det i bunn for suksess i hockeyrink'en må ligge beinhard disiplin, lojalitet til det taktiske systemet, medspillere og trenere, og et snev av talent.

Etter en fantastisk periode, hvor laget tok åtte seire av ti mulige, har RIHK klatret ut av nedrykkssumpen og inn i noe som fortsatt virker som en sikker sluttspillplass. Med 7. plass vil laget også unngå å møte landets klart beste lag, Stavanger Oilers, i første sluttspillrunde.

Stjernen ligger på plassen bak Rosenborg Hockey før dagens kamp og med tanke på avstandene oppover og nedover på tabellen, er det i realiteten 7. plassen de to lagene kriger om. En plass som er viktig nok, ettersom begge lagene i ni av ti tilfeller vil være underlegne Stavanger-laget.

GARDEROBEN
I garderoben er stemningen spent. Mantraet later til ikke å hatt den store, langvarige virkningen. Spillerne virker mutte og innesluttet. Det er bare Vegard Spets som fikler med noe nips han har fått tak i. Én spiller spør om snus - en annen lurer på om kaffemaskina fungerer. Lagkaptein "Dubie" stavrer seg etter hvert på beina, i noe som føles som en timelang kamp mot alderdommens overmakt. Med hockeykølla som støtte forsøker kapteinen å spinne videre på Bucsis-retorikken, men hans relativt umotiverte "Come on, guys!" blir hjelpeløst overhørt. Dubkov blir tungpustet etter strabasene og finner straks plassen sin igjen.

Spillerne venter helt inntil det siste med å ikle seg full rustning. Flertallet får omsider på seg skøyter, leggbeskyttere, strømper og bukse. Jeg gjetter at suspen er på plass under der et sted, uten at jeg har fokusert nevneverdig på de bulende kronjuvelene. Overkroppen er derimot bar hos de fleste. Det oser testosteron og høy benkpressfaktor. Glattbarberte brystkasser, kulerunde biceps og volum i håret. Jeg kjenner odøren av både Fudge og Renati - og mistenker dessuten Spets for å være viderekommen i bruk av krølltang.

Her er det mye gladiator-kropp, tenker jeg. Inntil jeg ser tøffingen Thomas Wiig runde hjørnet. Jeg konkluderer med at hockey også kan være for vanlige, utrente folk. Eller at det finnes forskjellige typer gladiatorer. Og lar det bli med det.

FACE-OFF
Han smeller inn i vantet med hodet først. Medspillerne iler til og klistrer synderen opp etter vantet. Det bryter etter hvert ut slåsskamp både her og der. Hanskene kastes og hjelmene flyr. Svingslagene svinger i luften. Et og annet treffer noe av det de sikter på med lyden av et knips. Dette er ikke akkurat teknisk boksing. Gladiatorene går etter hvert tom for drivstoff og kampen ebber ut uten seierherre.

Begge lags fans mener sin kriger er vinneren, men den blodtørstige, som meg, opplever bataljen som skuffende og jeg vender tommelen ned for dem begge. Ingen knockout, og foruten noen jentete skrubbsår på knokene, ikke noe blod å snakke om.

Jeg har mest lyst til å bue. Men har tro på at blodtørsten min blir tilfredsstilt senere. Det er lenge igjen og fortsatt rom for hevnaksjoner, nye basketak og potensielle blodsutgytelser.

Petter Røste-Fossens tegn med fingrene, i retning en Stjernen-spiller, forteller at noe er i gjære. Motstanderen har tillatt seg en rekke ufinheter mot Rosenborg-spillerne og Røste-Fossen viser i klartekst hva han mener om akkurat det. Et varsel om hva som skal komme. Han sier det på bokmålsdialekt, men med ekte, trøndersk kroppsspråk.



Beskjeden skal vise seg vanskelig å misforstå. GET-ligaens «Iron man» trenger ikke mer tilløp enn et par skøyteskyv før Stjernen-spilleren dundrer i vantet, og blir liggende. Urørlig. Entusiasmen i meg er ulmende.

Minutter etterpå er Inge Stokvik på riktig sted til riktig tid, og lurer pucken bak Stjernen-keeperen. 1-0 ledelse til hjemmelaget. Det er kanskje å overdrive å si at publikum brekker ut i kollektiv ekstase over Stokviks lille magi, at de når et lydnivå som i det hele tatt gjør det vanskelig å tenke, men for ettertidens skyld velger jeg å huske at det var akkurat det som skjedde. At desibelnivået nådde høyder det var vanskelig, for ikke å si umulig, å ikke la seg rive med av. På impuls vrenger jeg ut av meg et gledesbrøl, blotter brystene mine og kaster meg om halsen på en medsammensvoren på rekka foran. Det er male bonding i ishallen.

LIMBO
Idet samme Stokvik øker til 2-0 bare minutter etterpå, med én spiller mindre på banen, søker chips og pølser seg som i sakte kino mot himmelen, den utvannede lett-brusen går, uberørt av gravitasjonsteori, til værs som en fontene og flere hatter lander på isen - til tross for at det mangler én Stokvik-scoring på å feire hattrick (tre mål av samme spiller). Uvenner blir venner, husnaboer enes om tomtegrensa og kampen, som måtte vinnes, er i ferd med å avgjøres.

Men fremdeles gjenstår det én periode. Med 20 minutter igjen av kampen har jeg fortsatt til gode å finne gladiatoren blant RIHK-spillerne. La gå, jeg har sett innsats, jeg har sett vilje, jeg har sett tæl og snev av talent. Men jeg savner det heroiske og det utvetydige gladiatoriske. Han som fryktløst blokkerer motstanderens skudd uten redsel for å pådra seg alvorlige mén. Han som spiller videre barhodet, etter å ha fått hjelmen kastet av etter en luftig takling i rundvant. Han som med enkle grep greier å fremprovosere enda mer fandenivoldsk innsats fra medspillerne, når de i utgangspunktet ikke har mer å gi.

Dét vil være min mann. Dette er hva jeg søker. Det er gjennom denne spilleren jeg ønsker å definere ishockeyspilleren: Idrettens siste gladiator.

GLADIATOREN
Spiller nummer 52, jeg har glemt navnet, født 22. april 1980, i Marquette, Michigan i USA, sitter fokusert på ytterste benk i hjemmegarderoben. Ved siden av seg har han russiske Ilya "Dubie" Dubkov, lagkaptein, eldstemann og farsfigur i gruppa. Sammen er de to av få spillere over 30 år.

Han har ikke sagt et ord siden jeg begynte å være interesse for han. Der de andre spillerne virker i overkant oppildnet og energiske, virker han rolig, avbalansert og gjennomtenkt. Han sjekker at skøytene sitter som de skal, tørker issmuss av skøyteeggen. Dobbelsjekker reima på hjelmen, tørker plexiglasset så utsikten er klar. Han slår meg som en som kjenner betydningen av de enkle, men viktige detaljene, de ekstra forberedelsene. At det er de som er avgjørende når det hele står på spill. Når alt skal avgjøres og telles opp. Han bidrar bare med små nikk de gangene "Dubie" forsøker å oppildne troppen med kort, velkjent kamppropaganda. "Come on, guys", "Let's go, guys", "We need this!"...

«Er dette min mann?»

Kulen i bakhodet, et sår på leggen som aldri vil gro, en kroket tå, en finger som ikke lar seg strekke helt ut, et par forslåtte ribbein, en skjeiv rygg, en forsvunnet rad av utslåtte tenner, et brukket kjevebein, knirkete knær og krum nese. Det skal mer til enn kosmetiske skader for å holde en ekte gladiator borte fra isen.

Før siste periode er Bucsis usikker på om laget hans er fysisk skikket til å fullføre kampen slik han hadde planlagt. I de hemmelige gangene, i Leangens Colosseum, utveksler hærføreren og sportsdirektør Steinar Jonassen noen ord seg imellom, ikke ment for allmenheten.

Iskrigerne bærer tydelige merker etter flere knallharde trefninger med Stjernen-spillere, og Bucsis virker en anelse bekymret.

Bucsis: - Can any of them fight? I've got a decisive period coming up.
Jonassen: - Some are good for fighting, others for dying. You need both, I think.

For spillerne selv er det ikke et spørsmål om de skal spille, men når. Spiller nr 52 reiser seg, kaster hansken og sier: «My name is GLADIATOR!»

Min mann.

--- --- ---

Takk til Rosenborg Ishockeyklubb (RIP)

 


Copyright Kontakt Erik Eikebrokk 33