Erik Eikebrokk Opplysningsjournalist og gatefilosof

www.iltempo.no www.par4.no www.ee33.no


SAMFUNN » Skrevet av Erik Eikebrokk // erik@ee33.no Publisert i Avisa Nordland helg: April 2014
Kampen om grottene
Nordnorske kulturskatter ødelegges av uvørne
turister på heisatur.

(ROGNAN, NORDLAND): Dypt inne i skogen. Langt inne i fjellet. I grotter titusener av år gamle, kanskje mer, har mørkets fyrste innvilget oss audiens. Den som våger seg inn her, er her på lånt tid. Turen er ment å skulle ta to timer – men i verste fall blir vi her for alltid.

I uvisshet om hva vi går til, klatrer vi de siste snøtunge meterne opp mot Vikgrotta. Den forsinkede følelsen av klaustrofobisk angst og mørkeredsel, som vi bevisst har unnlatt å snakke om den siste biltimen, melder seg med dobbel effekt.

Etter de første forsiktige skritt inn i det som der og da føles som helvetes porter, hilser vi dagslyset på gjensyn og krysser fingrene for at det ikke egentlig er et siste farvel.

– Det er tryggere å gå i grotter enn å kjøre bil i tunnel, forsikrer Fred Arne Olsen oss.

Grotteguiden med urokkelig tro på egen husk og orienteringsevne, hvis hender vi har lagt våre liv i.

KRITISK RØST
I det vi åler oss inn de trange grotteinngangene er det fort gjort å få en følelse av maktesløshet. Ironisk er det derfor at grottene har større grunn til å være redd for mennesker, enn omvendt.

Universitetsprofessor Stein-Erik Lauritzen har i årevis vært sterkt kritisk til «kommersialiseringen» av norske grotter:

– Nordmenn oppfører seg som elefanter i en porselensbutikk, er professorens kritiske karakteristikk av nordmenns grottemoral.

På vår vei gjennom Vikgrotta i Saltdal, ser vi tydelige spor av hva huleforskeren sikter til. Kalligraferinger i månemelk. Store, tunge fotavtrykk i kalkstein og dårlig gjemt søppel i krinker og kroker. Mennesket har markert sitt revir, og grottenes skjebne er i ferd med å omskrives med gudelignende signatur.

EN NY VERDEN
Det er som å forlate én verden og gå inn i en ny. På innsiden av Norges blodårer beveger vi oss med museskritt innover grottetunnelene. Det føles som tempoet er høyt, men så sent som en halvtime inn i ekspedisjonen forteller guiden at vi knapt har beveget oss hundre meter i luftlinje.

Hodeluktene slokkes. Munner holder munn. Lyden av ingenting. Absolutt stillhet. Ikke en strime av lys. Absolutt mørke. Vi ser mindre enn om vi hadde holdt øyelokkene lukket.

Guidens referanser til «grottevettreglene» vekker oss fra en hypnoselignende tilstand – og ber oss innstendig om å etterstrebe grotterespekt og forsiktighet.

– Fettsyrer på fingrene fører til at grottegjenstander brytes ned hvis vi tar på dem. Søppel hører ikke hjemme her.

ØNSKER REGLER
Ettersom grotteferdsel ikke er lovregulert, er det opp til den enkelte og ferdes med varsomhet og omhu, slik at grottene ikke skades. Per dags dato består denne selvjustisen av tre enkle grottevettregler.

Lauritzen, som regnes for landets fremste grotteekspert, ønsker ikke totalt ferdselsforbud, men mener bestemt at vitenskapelige hensyn må komme foran de kommersielle.

– Vi kommer til å miste uvurderlig vitenskapelig data om ikke ferdselen reguleres. Det er ikke grotteturisme som er problemet, men rekkefølgen. Forsker først – turist etterpå!

SELVJUSTIS
Guiden haster oss forbi et stort og åpent grotteparti – nærmest som en fjellhall, et typisk stoppested. Hastverket til tross, likevel ikke uten at vi legger merke til inskripsjonene i månestøvet, som ligger hvit utover veggene, og bolter til sikkerhetstau. Det tydeligste tegnet så langt på at folk før oss ikke har fulgt reglene.

– Denne grotta er ofret for grottevandring. Mange andre grotter er fredet og det er kun ti prosent av Norges grotter som er oppdaget og utforsket, forteller guiden.

Olsen stopper opp og kikker på hærverket med en mine iblandet både tristhet og forargelse.

– Folk forstår ikke hva det er de ødelegger. Hadde jeg bare tatt dem på fersken ?

Det slår oss hvor paradoksalt det er – at grottene på den ene siden brukes som opplevelsessenter til utdrikningslag og big business, mens de på den andre siden inneholder uvurderlig historiske data som bør behandles med kunstnerisk varsomhet.

SKAPERVERKET
Lyd av klukkende vann, en buldrende foss i det fjerne. Guiden stopper oss ved en dryppstein.

Tusen år gamle istapplignende mordvåpen henger fra taket, som om de venter på å slippe seg ned mot uvedkommende uten adgangspass. De vokser én cm hvert århundre og vil med tiden smelte sammen med bakken, og gjøre veien videre ugjennomtrengelig.

Er dette det nærmeste vi noen gang kommer Guds opprinnelige kreasjon?

Dryppsteinene fungerer som vitenskapelige oppslagsverk. Geologisk leksikon om hvordan verden har blitt til. Problemet er bare at grotteguidingen ødelegger materialet før forskerne får behandlet det.

TIDSMASKIN
Et oppslagsverk vitenskapsmenn, forskere og geologer sverger til når de forsøker å besvare spørsmål til nå bare spirituelle og åndelige, med varierende troverdighet, har forsøkt å svare på. Gud har ingen plass i dette miljøet.

Geologene regner ikke Gud som verken vitenskapsmann eller opphavsmann.

Lauritzen forsøker ikke å hindre det norske folk i å sette pris på norske naturopplevelser, men oppfordrer til varsomhet og langt større bevissthet i forbindelse med atferd i grottene.

– Grottene er en tidsmaskin. De inneholder data om klima- og landskapshistorie, som ingen områder utenfor kan gi oss.

MESTRINGSFØLELSE
Det er månestøv overalt. Ørsmå partikler usynlige hver for seg, men som sammen pynter hud, hjelm, klær, sko og utstyr i gull. Våte drypp fra det rustne månestøvtaket i taktfast rytme.

– Alle kan gå i grotter. Det er så mange forskjellige grotter at vanskelighetsgraden tilpasses den enkeltes form og fasong, forklarer Fred Arne Olsen.

Selvtilliten vokser. Farten økes. Små, selvsikre hopp fra stein til stein. Fra klippe til klippe. Vegghylle til vegghylle. Hele kroppen får testet seg. Lett på tå. Balanse og kroppsbeherskelse. Selv om vissheten om det uvisse aldri fortrenges helt, gir det mestringsfølelse å overvinne ens egne frykter og fobier.

Grottevandring er å tvinge hodets fornuft til å overvinne kroppens fysiske redsler.

ELEFANTOVERTRAMP
Vikgrotta, som vi befinner oss i, har Lauritzen aldri utforsket. For her har elefantene allerede vært på ferde. En skjebne grotta deler med mange andre i fylket.

Det skinner tydelig gjennom at Lauritzen frykter for grottenes framtid om det ikke settes en stopper for den frie ferdselen.

– Hvis vitenskapen må fortsette å tråkke i fotavtrykk, mister vi tilgang på data forskere gjør sitt beste for å ivareta. Grotteturister gjør sitt beste for å ødelegge dem. Vi kan ikke tolke en gjørmesti!

Problemet likestilles med overbefolkning. Noe må gjøres.

– Det går bra om én bonde kjøper inn to ekstra kyr. Det går bra om to bønder gjør det. Men om alle bønder skal ha to ekstra kyr, greier ikke naturen å dekke behovet, og økosystemet brytes ned. Alle taper. Jorda er ingen utømmelig ressurs og evner ikke å gjøre alle til lags, forklarer Lauritzen, og bildegjør «Allmenningens Tragedie».

HVOR ER POLITIKERNE?
Lauritzen vil ikke hindre folk store opplevelser i grottene, men oppfordrer til varsomhet og større bevissthet.

Professoren har i lang tid etterlyst reguleringer fra politisk hold, men til tross for en generell konsensus innad i grottemiljøet om at noe må gjøres, blir ingenting gjort.

– Utenlandske turister respekterer grottene på en helt annen måte enn uvørne nordmenn, forteller professoren, og nevner TV2-programmet «På tur med Dag Otto» og tv Norges «71 Grader Nord» som heisaturer – kommersielle eksempler på hvordan det ikke skal gjøres.

ENDELIG UTE
Etter to og en halv time er vi endelig ute. Gjørmete og sølete, men med en klar følelse av å ha levd. Vinden pisker oss i kinnene og øynene myser mot vårsola. At grottene må ivaretas, er hevet over tvil, men at det norske folk skal fratas muligheten til å vandre på innsiden av Norge er heller ikke riktig. Utfordringen blir å finne en løsning begge parter kan leve med.

Mobiltelefonen begynner å ringe infernalsk og etterspørrende. Et lengtende blikk kastes tilbake mot den ørlille grotteinngangen. Fortsatt i live, men likevel dødelig.

Følelsen av angst, feighet og usikkerhet har i løpet av turen gått over i en følelse av mestring. Vi gikk inn som barn, og kom ut som menn.

--- --- ---

• Kilder: Fred Arne Olsen, Stein-Erik Lauritzen, Norsk Grotteforbund

 


Copyright Kontakt Erik Eikebrokk 33